38 KJEMI 6 2025 mikroplast. Nanoplast-forskning er enda i startfasen, men det er påvist nanoplast i naturen, dyr og mennesker. Vi vet likevel lite om effekten av nanoplast i levende organismer. Nanoplast-partikler er ørsmå og kan trenge inn i dyrs celler og organer på en måte mikroplast ikke kan, da mikroplast ofte utskilles i fordøyelseskanalen. Nanoplast kan derfor krysse cellemembraner (eks blod-hjerne) inn i indre organer, og er allerede påvist i menneskelig blod, lunger, hjerte, morkake. Det er nylig dokumentert (Nature Medicine) at nanoplast akkumuleres i hjerne, lever og nyre. Resultatene kan tyde på at hjernen er spesielt utsatt for opphoping av nano/mikroplast (30 ganger mer enn i lever/nyre). Hjernen fra friske mennesker kan inneholde opptil 0,48 vekt-prosent nano/mikroplast, noe som tilsvarer en vanlig plastskje. Demente hadde høyest konsentrasjon. Resultater fra et 3-trinns fòrings-eksperiment er skremmende, da nanoplast som ble foret til alger ble transportert opp i næringskjeden; fra alge via dyreplankton til fisk. Mest oppsiktsvekkende var observasjon av adferdsendring (motorikk, svømming) hos forsøks-fiskene, noe som indikerer nevrologisk påvirkning på fiskens hjerne ved nanoplastopptak. Nanoplast ble også umiddelbart gjenfunnet i musehjerner når mus ble foret med nanoplast. Nye laboratorieforsøk indikerer dessuten at nanoplast kan påvirke mekanismer knyttet til Parkinson sykdom. Vi mangler ennå store, langvarige nanoplast-studier på mennesker. Foreløpige resultater viser et kritisk behov for bedre forståelse av konsekvenser ved opptak av nano/mikroplast, spesielt i hjernen, for å studere hvorvidt nano/ mikroplast har en betydning for utvikling av nevrologiske lidelser og andre helseeffekter. Det er forventet mer oppmerksomhet rundt nanoplast som et alvorlig helse- og miljøproblem. Hva kan gjøres? Skadene ved nano/mikroplast fra vindturbiner er underkommunisert. Vindturbinblader består av kompositt-materialer. Overflaten er dekket av et belegg av robuste plastbaserte materialer som beskytter mot regn, sol, vind, partikler osv. Over tid gir overflateslitasje og erosjon omfattende fragmentering av plastmaterialet, og store mengder mikro- og nanoplaststøv spres i naturen fra hver vindturbin i løpet av dens levetid på 20-25 år. Miljødirektoratets anslag fra 2020 for mengde nano/mikroplast som frigjøres ved slitasje på vindturbinvinger varierer mye, mens middelverdien er ca 60 kg pr turbin pr år. De 1391 aktive vind-turbinene i Norge i 2025 genererer da over 80 tonn nano/mikroplast /pr år som spres med vind og vær over store udefinerte områder. I tillegg til at aktive rotorer er en vesentlig kilde til mikroplast i naturen, er det vel kjent at utrangerte rotorblader representerer en stor utfordring. De hardføre rotormaterialene kan ikke resirkuleres, og rotorene blir i stor grad gravd ned og lagt i deponi. De fleste er vel enig i at løsningen med å grave ned uønsket avfall nå er utdatert. Praksisen bryter med alle miljøhensyn, da metoden medfører kontinuerlig frigjøring av nano/mikroplast ved dekomponering av overflate-plastmateriale. Vi har i dag tilstrekkelig kunnskap til å hindre de dramatiske nano/mikroplast-effektene som ukontrollert bruk av plast medfører i naturen og næringskjedene. Dette gjelder i stor grad nano/ mikroplast fra vindturbiner. Det er urealistisk å utfase de største bidragsyterne til nano/mikroplast (bildekk, asfalt, plastprodukter) som representerer veletablerte samfunns-sektorer der man forsøker å utvikle strategier for å redusere miljøkonsekvensene. Men vindkraft, som nå viser seg å øke mengden nano/mikroplast betydelig, kan derimot erstattes av andre energikilder i en bred energimix av vannkraft, bioenergi, solkraft, geotermisk kraft og kjernekraft, samt ENØK-tiltak i et fornybart energisystem i Norge. ●
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy