6 KJEMI 5 2025 6 Bilde 5. De to DNA-trådene holdes sammen takket være hydrogenbindinger. Mellom basen baseparet T-A er det to slike bindinger mens det er tre mellom basene i baseparet C-G. Hen fra ref. 2. 7 Bilde 7. Strukturen av cytidin. Figuren til venstre er hen 1949 som var på en snau side (ref. 7). Bilde 5. De to DNA-trådene holdes sammen takket være hydrogenbindinger. Mellom basene i baseparet T-A er det to slike bindinger mens det er tre mellom basene i baseparet C-G. Hentet fra ref. 2. Bilde 7. Strukturen av cytidin. Figuren til venstre er hentet fra Furbergs publikasjon i Nature fra 1949 som var på en snau side (ref. 7). avgjørende betydning under arbeidet med å bestemme DNA-strukturen [6]. Hvilke resultater var det snakk om? Først var det strukturen av nukleosidet cytidin, en av byggesteinene i DNA, som Furberg arbeidet med i PhD-studiet ved Birkbeck College i London og publiserte i 1949 [7]. Han var den første som bestemte strukturen av et nukleosid, og da oppdaget han at de to ringene sto tilnærmet loddrett på hverandre (Bilde 7), noe som ikke var i overensstemmelse med vanlig tankegang på den tiden. I krystallene er molekylene holdt godt på plass av et regulært nettverk av hydrogenbindinger (Bilde 8) [7,8], og med dette som basis, foreslo Furberg, som den første, en heliksstruktur for DNA (Bilde 9) [5,7]. Konfigurasjonen til nukleotidene i denne heliksen kalte Furberg for «standardkonfigurasjonen» (Bilde 9), og det var denne nukleotidstrukturen Watson og Crick kalte «Furberg’s standard configuration» [3] og brukte for å komme fram til sin modell for DNA-strukturen (Bilde 10). Det er derfor ikke overraskende at det er mange likhetstrekk mellom DNA-trådene i modellen til Watson og Crick og DNA-tråden til Furberg, og dette er nok en av grunnene til at det fra flere hold ble hevdet at det var Furberg og ikke Wilkins som burde ha delt Nobelprisen i fysiologi og medisin med Watson og Crick i 1962. ● Bilde 6. Sven Furberg var født i Sande i Vestfold i 1920. Etter artium i 1940 begynte han å studere realfag ved Universitetet i Oslo (UiO). Han tok hovedfag (cand. real.) i 1946 på en oppgave i strukturkjemi under veiledning av Odd Hassel som fikk Nobelprisen i kjemi i 1969. I 1947 fikk Furberg stipend fra British Council for å studere ved Birkbeck College i London. Der han tok PhD-grad i 1949 på en avhandling som bl.a. omfattet nøyaktig strukturbestemmelse av cytidin. Så bar det tilbake til UiO der han var stipendiat finansiert av NTNF til han ble ansatt som amanuensis i 1951. Allerede året etter ble han dosent ved Kjemisk institutt på Universitetet i Bergen, en stilling han hadde i fire år. Da dro han på ettårig oppdrag for UNESCO til Universitetet i Montevideo. Neste og siste stopp for Furberg ble UiO der han ble dosent i 1957 og professor i 1966, en stilling han hadde til han døde i 1983. Basert på ref. 4 og egne minner.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy