1 8 K J E M I 5 2 0 2 3 Hva er det med Finland? De fleste kjenner kanskje til at Finland er internasjonalt kjent for sitt særdeles gode utdanningssystem for de yngste, med høye krav til lærerutdanning (mastergrad) og med lærer- yrket høyt ansett i samfunnet. Jeg har egentlig alltid lurt på hvorfor det er så stor forskjell – nærmeste bygd i Finland er bare halvannen times kjøretur fra Tromsø, så vi er stort sett «av samme ulla» i min bok, vi har tette og ofte familiebånd over grensene, omtrent like mange innbyggere, omtrent samme areal og like kulturer på så mange måter. Til tross for alt dette fikk jeg et lite «kultursjokk» i forbindelse med nordisk presidentmøte i mai som fant sted i Helsinki. Jeg har alltid tenkt på Norge som fremtredende i innovasjon og industri, vi har jo mange store og små bedrifter som gjør det veldig bra og som vi er stolte av i tillegg til gigantene olje, gass og laks. Dette bildet ble nok litt forstyrret i Finland. De har vel ikke en dråpe olje i dette landet! Likevel, ikke bare har de verdens beste skoler, men de er verdensledende i kjernekraft og nå også på bærekraftig lagring av atomavfall. Det stopper ikke der heller, som flussyre på min norske stolthet kom det også frem at de er mestere på innovasjon og industrivirksomhet innen kjemi og bioteknologi. I samtalene med våre finske kolleger kom det frem at kjemi-og biotek messen ChemBio, som er et jevnlig arrangement i Finland, hadde 2400 (!!) deltagere sist, og de fleste var fra Finland. Til- svarende messer i Norge gjør det bra hvis det deltar noen hundretalls personer. Finnene reagerte forundret, fordi dette var halvparten av det som kom til vanlig – altså 4000+ deltagere. Jeg følte meg litt dratt baklengs gjennom fuglekassa. I Norge har vi jo alle forutsetninger som fins for å kunne gjøre det like bra som Finland, egentlig bedre, så jeg lurer på hva som har skjedd? Har vi blitt sløve på olje og laks? Hvorfor er ikke vi minst like gode på skole og energi, og like omfangsrike i vår vitenskapsbaserte industri som Finland? Det vi kan lære av finnene er at det ligger et enormt potensial til å frembringe kunnskap, arbeidsplasser, verdier, virksomhet og vekst basert på kjemi og bioteknologi også i Norge. Er det noe feil med de nasjonale satsningene våre? Jeg har ingen svar, men det er noe som skurrer – vi planlegger jo blant annet å drive naturgassutvinning med elektrisk kraft fra vindmøller, noe som egentlig ikke henger helt på greip. Hva er neste – reinsdyrmøller som kompromiss? Bærekraftig fôr er vel og bra, men fra mitt ståsted høres det ut som et problem som kan løses av en mindre avdeling hos Yara hvis de bare fikk beskjed om det fra sjefen – ikke som et nasjonalt satsningsområde. Mangelen på lærevillighet, kunnskapsforankring og ambisjoner hos visse politikere er påfallende i alt annet enn aksjehandling – der er de jaggu meg langt forut for sin tid. Det satses mye på innovasjon. Det er for så vidt en bra ting, men jeg mener det må komme vårt samfunn til gode for at det skal være meningsfylt. Tech-transfer kontoret ved UiT har vært veldig frempå med å promotere at vi burde patentere Noen ord fra presidenten Det har blitt mye refleksjon i det siste. Det er viktig å reflektere på egne erfaringer, kunnskap, innspill, fremtid og mål for å få et godt perspektiv på tingenes tilstand og hva som kan være en god kurs videre. Under nordisk presidentmøte i Helsinki fikk jeg et lite innblikk i hva som skjer i Finland, noe som var en oppvekker. Det blir en mer kritisk, syrlig og stikkende spalte i denne utgaven av Kjemi enn vanlig.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy