KJEMI nr. 4 - 2026

6 KJEMI 4 2026 pryde mange naturskildringer i ulike sammenhenger. Forgiftninger med rød fluesopp preges av forvirring, svimmelhet og døsighet, endrer syns- og hørselsoppfatning og gir en forvrengning av rom og tid. Symptomene oppstår innen to timer etter inntak og forsvinner spontant i løpet av et døgn. At vikingene skulle ha inntatt rød fluesopp i forbindelse med berserkgang er trolig bare en myte da aggressiv atferd ikke har vært observert i forgiftningstilfeller. Det er dessuten ingen pålitelige kilder som underbygger slik bruk. Derimot er det godt dokumentert at rød fluesopp har blitt brukt som rusmiddel blant nomadefolk i Sibir, samt i religiøse og sjamanistiske ritualer (5). Også i våre dager brukes rød fluesopp som rusmiddel og «naturmedisin». Enkelte entusiaster hyller rød fluesopp som en god matsopp og sverger til ulike tilberedningsmetoder for å redusere innholdet av de giftige stoffene, men risikoen for forgiftning er til stede. To isoksazolderivater, ibotensyre og muskimol, bærer hovedansvaret for å frembringe de nevnte symptomene (fig. 5) (6). Biosyntesen av ibotensyre tar utgangspunkt i aminosyren glutamat. Glutamat er den viktigste eksitatoriske nevrotransmitteren i hjernen, og ibotensyre har evne til å stimulere de samme reseptorene som glutamat gjør. Muskimol dannes ved dekarboksylering av ibotensyre, på samme måte som gamma-aminosmørsyre (GABA) dannes ved dekarboksylering av glutamat. GABA er den viktigste inhibitoriske nevrotransmitteren i hjernen. Ikke uventet stimulerer muskimol GABA- reseptorer. Inntak av rød fluesopp kan altså gi både eksitasjon og inhibisjon i sentralnervesystemet samtidig – både gass og brems om man vil. Dette forklarer noe av symptombildet ved forgiftninger med rød fluesopp. De beslektede brun fluesopp (Amanita regalis) og panterfluesopp (Amanita pantherina) inneholder også ibotensyre og muskimol. Mens det i rød og brun fluesopp er mest ibotensyre, er det mest muskimol i panterfluesopp. Panterfluesopp (fig. 6) finnes hovedsakelig langs kysten i Sør-Norge. Siden muskimol virker inhibitorisk i hjernen, preges forgiftninger med panterfluesopp i større grad av søvnighet og nedsatt bevissthet enn forgiftninger med de to andre. Det er mulig at muskimol også er virkestoffet bak egenskapen som har gitt den røde fluesoppen dens navn, nemlig å holde fluer unna. Fra Mexico til medisinskapet? Spiss fleinsopp (Psilocybe semilanceata) er en nokså vanlig forekommende sopp i plener og på beitemark over hele landet. Bruk av soppen som psykedelisk rusmiddel er velkjent, men er et relativt moderne fenomen. Dens slektninger (Psilocybe spp.) i Mellom-Amerika har vært brukt i religiøse ritualer blant urfolk i trolig flere tusen år, og aztekerne kalte fleinsopp teonanácatl – «Guds legeme» (7). Europeiske oppdagelsesreisende til Mexico som fulgte i de spanske erobrernes fotspor på 1500-tallet beskrev disse hellige soppene, men hjemme i Europa ble det avfeid som skrøner og viet lite oppmerksomhet. Det var ikke før på 1930-tallet at forskere begynte å fatte interesse for soppene og deres rituelle betydning og psykofarmakologiske virkninger. Kanskje ikke helt tilfeldig var det samme kjemiker som syntetiserte LSD, Albert Hofmann (19062008), som isolerte de psykoaktive stoffene fra de mexicanske fleinsoppene, nemlig psilocybin og psilocin i 1958 (fig. 7). Først etter at fleinsoppartene fra Mellom-Amerika fikk denne oppmerksomheten, begynte man å undres om den europeiske arten spiss fleinsopp også inneholdt psilocybin og psilocin, noe som ble bekreftet av Hofmann i 1963. Dette banet vei for spiss fleinsopp som rusmiddel. For øvrig finnes psilocybin og psilocin i mindre mengder i flere andre soppslekter, og man tror at den økologiske funksjonen er beskyttelse mot insektangrep. Fig. 4 Rød fluesopp (Amanita muscaria). Foto: prof. Klaus Høiland (lisens: https://creativecommons.org/licences/by-nc/4.0/) Fig. 5 Ibotensyre og muskimol.

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy