8 KJEMI 4 2025 giftningen høy dødelighet. Det finnes ingen spesifikk behandling eller motgift, men behandlingstiltakene er rettet mot å hindre fortsatt opp- tak av gift, fjerne gift fra blodsirkulasjonen og gi generell medisinsk støttebehandling (6). I ytterste tilfelle kan livreddende levertransplantasjon bli nødvendig. Sopp som inneholder amatoksiner har blitt benyttet i giftmord. Tidligere i år ble en australsk kvinne funnet skyldig i å ha myrdet tre medlemmer av sin svigerfamilie ved å servere dem Beef Wellington med grønn fluesopp. Orellanin – gift som arbeider i det stille I motsetning til grønn og hvit fluesopp, hvis giftighet har vært kjent i lang tid, er kunnskapen om faren ved giftslørsoppene relativt ny. Oppdagelsen av deres giftighet var resultatet av et møysommelig detektivarbeid utført av en polsk epidemiolog på 1950-tallet (7). Han hadde fått i oppdrag å finne årsaken til en nyresykdom som ga nyresvikt og opptrådte svært hyppig i et område øst i Polen høsten 1952. Et hundretalls mennesker var blitt syke, hvorav elleve døde. Mistanken var at det dreide seg om en infeksjonsepidemi, men epidemiologen kunne etter hvert konstatere at alle hadde blitt syke etter å ha spist en bestemt sopp. Soppen var butt giftslørsopp (Cortinarius orellanus). Det spesielle var at det hadde gått mange dager – fra tre til 14 – fra inn- taket av soppen til symptomene opptrådte. På denne tiden var det ikke kjent at soppforgiftninger kunne opptre med så lang latenstid. Drøye 20 år senere ble medlemmer av en finsk familie syke på liknende måte noen dager etter å ha spist spiss giftslørsopp (Cortinarius rubellus) (fig. 3). Dette var første gang spiss giftslørsopp var involvert i en forgiftning, og det var åpenbart at også den arten måtte inneholde samme giftstoff som butt giftslørsopp. Felles for begge artene er at de inneholder orellanin, et bipyridin (fig. 4). Virkningsmekanismen er ikke fullstendig kjent, men strukturelt kan orellanin minne om bipyridinene dikvat og parakvat, som benyttes i plantevernmidler. Disse skader planteceller ved å indusere oksidativt stress, og eksperimentelt har man vist at orellanin har liknende egenskaper (8). Orellanin virker spesifikt cytotoksisk i nyreceller, skader nyrene og fører til nyresvikt. Til å begynne med kan symptomene være vage, og assosieres ikke alltid til inntak av sopp. Dessverre kan nyresvikten være langt fremskreden når symptomene etter noen dager gir seg til kjenne. Det har vært dødsfall i Norge etter forgiftning med spiss giftslørsopp på grunn av forvekslinger med spiselige sopparter, og mange har blitt avhengige av dialyse eller har måttet nyretransplanteres. Spiss giftslørsopp er en vanlig sopp i norske skoger, mens butt giftslørsopp er en sjeldenhet her hos oss. Gyromitrin – gjenstand for (s)opphetet diskusjon Sandmorkel (Gyromitra esculenta) er en sopp som fortsatt regnes som matsopp i mange land, blant annet i Finland inntil nylig (fig. 5). Sandmorkel er en vårsopp, og et sikkert vårtegn er diskusjoner rundt den. Årsaken til dette er at giftstoffet, gyromitrin, er vannløselig og flyktig, og tradisjonelt har sandmorkler vært avkokt og deretter brukt som matsopp. Imidlertid har det i lang tid vært diskutert hvor effektiv denne forbehandlingen er. I Norge begynte deler av soppmiljøet på 1990- tallet å fraråde å bruke sandmorkel som mat, og nå klassifiseres den offisielt som giftig, uansett forbehandling. Gyromitrin, eller acetaldehyd-N- metyl-N-formylhydrazon (fig. 6), hydrolyseres til N-metyl-N-formylhydrazin i romtemperatur, som etter inntak hydrolyseres videre til monometylFig. 3 Spiss giftslørsopp, Cortinarius rubellus. Fig. 4 Orellanin, et bipyridin-N-oksid. Etter (11). Foto: prof. Klaus Høiland (lisens: https://creativecommons.org/licences/by-nc/4.0/)
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy