28 KJEMI 4 2025 Vertskap under besøket var kommunikasjonsrådgiver Trude Haugen i Bergen Vann, som er vann- og avløpsetaten til Bergen kommune. Hun startet med å gi en fin og tankevekkende ikke- kjemisk presentasjon av vannets historie og betydning i vid forstand i administrasjonsbygget ved demningen (Bilde 1). At vannet vi drikker er det samme som dinosaurer vasset i for millioner av år siden er noe de fleste av oss ikke går og tenker på til daglig. Og ved å fokusere på vanninnholdet i kroppen og vårt behov for et daglig vanninntak på 2 – 2,5 liter, ble renseanlegget ved Svartediket ved et billedskifte oppgradert fra et vannrenseanlegg til byens største og viktigste næringsmiddelprodusent. Produksjonsanlegget som ligger inne i Ulriken og er vist i skissen på Bilde 2, har enorme dimensjoner [1]. Vannet pumpes inn fra ca. 20 meters dyp i Svartediket, gjennom et rør med en diameter på 90 cm. Pumpene på stasjon 2, med en samlet maksimal kapasitet på 2.775 L/s, løfter vannet opp til filtreringsanlegget gjennom solide rørsystemer (Bilde 3). På veien dit (stasjon 3) tilsettes det først CO2 for å justere pH og alkalitet, og deretter jern- kloridsulfat (stasjon 4) som binder seg til humus og kolloider og fører til flokkulering rundt Fe3+. Det dannes da større aggregater og partikler (flokker) som fjernes effektivt når vannet blir filtrert direkte i 12 filterbassenger med et samlet volum på 2.700 m3 (stasjon 5) (Bilde 4). Det har vist seg at bakterier, virus og parasitter kan binde seg til slike aggregater, så dermed bidrar filtreringen også til desinfeksjon av vannet. Etter tilsetning av CO2 og jernkloridsulfat er pH-verdien sunket fra ca. 6 til 4 – 4,5. Filtreringsprosessen som Svartediket vannbehandlingsanlegg benytter seg av, kalles Moldeprosessen. Den innebærer at vannet strømmer gjennom en kake med fire lag: 60 cm Filtralite® øverst, så 40 cm kvartssand, deretter 2 m med marmorgrus (CaCO3) og til slutt et lag med støttegrus. Filtralite er et Leca-produkt som lages ved å brenne kalsiumfattig leire i roterende ovner ved 1200 °C slik at det dannes porøse kuler med hard overflate [2]. Dette materialet binder flokker effektivt til seg slik at vannet bli klart og fargeløst. Når vannet deretter strømmer gjennom marmorlaget, blir pH justert til mellom 8 og 8,5 som også er krav i drikkevannsforskriften. Den økte pH-verdien reduserer faren for korrosjon og brudd på rør- nettet som i Bergen er over 950 km langt og inkluderer flere strekninger som er over 100 år gamle. I tillegg blir ikke vannet for surt til tennene. Etter filtreringen blir vannet til slutt bestrålt med UV-lys (stasjon 7). Det skjer ved at vannet strømmer gjennom aggregater som hvert inneholder 12 UV-lamper og har en kapasitet på 1.800 m3/t (Bilde 5) [3]. Lampene er omgitt av kvartsglass som slipper gjennom energirik UV-stråling ned mot 200 nm. Denne strålingen «dreper» ikke bakterier og parasitter, men ødelegger formeringsevnen ved at kjemiske forbindelser i celleveggene gjennomgår fotokjemiske reaksjoner slik at celleveggene ødelegges. Dermed gjennomgår vannet to renseprosesser før det blir distribuert ut til forbruker. Omtrent 15.000 m3 av det rensede vannet blir ledet til et rentvannsbasseng på 70 moh, og dette forsyner Bergen sentrum ved hjelp av selvfall. Resten blir distribuert til høyereliggende basseng for distribusjon til andre bydeler. Svartediket vannbehandlingsanlegg – Bergens største nærings- middelprodusent Som et ledd i å lære mer om kjemi i stor skala, hadde NKS Bergen en ekskursjon til vannbehandlingsanlegget ved Svartediket i slutten av mars. Det ble et interessant besøk som startet og sluttet med foredrag, men som mellom disse øktene omfattet omvisning i haller og tuneller inne i Ulriken. Der imponerte dimensjonene på rør og «kolber», og det var betryggende å se at kjemikaliebruken var moderat og ble kontinuerlig overvåket ved bruk av forskjellige typer analyseverktøy. Leiv K. Sydnes, Kjemisk institutt, Universitetet i Bergen
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy