18 KJEMI 3 2026 Så kom Ronald Reagan til makta i USA og amerikanerne startet utvikling av det som ble kalt «Star Wars». Til det trengtes lasere og YAG viste seg vanskelig å trekke store nok krystaller av, slik at en kunne få nok energi ut av dem. Det klarte de ved å benytte GSGG, Gadolinium Scandium Gallium Garnet. GGG var kjent som mikrobølgegenerator og trekking av krystaller var velkjent. Megon fikk en forespørsel om de kunne lage 2 kg Sc2O3 og Orvar sa ja. Han visste at det var scandium i Fen, men der var det også mye karbonat som ville gjøre syreforbruket stort. Dette var velkjent fra Megons første tid da råstoffet kom fra Fen. Dette hadde ligget i bakhodet hans lenge og nå fikk han satt i gang forsøk ved NTH og SINTEF med sulfatiserende røsting hvor kalsiumkarbonat skulle gjøres om til gips. Sentralt i dette arbeidet sto professor Gunnar Thorsen og hans assistent Ole Wærnes. Det viste seg imidlertid at gipsen la seg som en kappe omkring kornene og utbyttet av sjeldne jordarter inklusive scandium, Sc, var lavt. Enden på visa var at nye 30 tonn med rødberg fra Fen ble tatt ut, fraktet til Fiskå verk i Kristiansand, knust og malt. En ekstraksjonprosess for Sc ble utviklet ved UiO. Utfordringen er ikke å ekstrahere Sc fra selv sterkt sure løsninger, men å tilbakeekstrahere det slik at det kan felles ut og gjerne kalsineres. Prosessen som ble utviklet benyttet en fosfonat-ekstraktant (PC88-A) som ble resirkulert 30 ganger for å oppkonsentrere scandiumet. Deretter ble Sc felt ut av den organiske løsningen ved å vaske den med NaOH og danne Sc(OH)3. Dette ble deretter konvertert til oksalat som så ble kalsinert. Den organiske løsningen ble regenerert og brukt om igjen. Igjen så viste det seg at karbonatittene i Fen ble for dyre som råstoffkilde. I stedet dukket det opp et lite firma i USA som hadde scandiumkonsentrat tilgjengelig. Dette var laget av forbrent fosfat-ekstraktant (HDEHP også kalt D2EHPA) fra uranprosessering. Et produksjonsanlegg basert på dette råstoffet ble etablert på IFE og pågikk noen år. Produksjonen av 5N Sc₂O3 var i størrelsesorden kg pr år. Yttriumoksidproduksjonen hadde vært 30 tonn hvorav ca 2 tonn 6N. Parallelt med scandiumproduksjonen ble det også gjort andre ting som omhandlet sjeldne jordarter. Røntgenfilm var den gang i bruk og for å få til effektiv sverting ble det benyttet Gd2O2S. Det var en relativt enkel prosess å løse dette i varm salpetersyre og så gjenvinne gadolinium, men det ble bare en kort produksjonsperiode. Det ble slutt på å bruke røntgenfilm, derimot ble gadolinium attraktivt for MRI-kontrastmidler. At GSGG løser seg lett i fosforsyre, men ikke i saltsyre, svovelsyre eller salpetersyre var overraskende for de fleste i Megon. Produsentene av YAG klarte etter hvert å produsere større krystaller og stjernekrigen ble avløst av avspenning, så behovet for høyrent scandiumoksid ble enda mindre enn det hadde vært. Et annet prosjekt Megon hadde var produksjon av lutetium. Residuet etter yttriumprosessen inneholdt de tunge sjeldne jordartene. Dette ble solgt som sådan til Rhone Polenc, (senere Rhodia) i Frankrike. Lutetium er siste grunnstoffet i lantaniderekka og trenger derfor bare å skilles fra ytterbium. Valget av prosess var basert på arbeider gjort ved Ames Laboratory i USA og brukte ionebytting og eluering med EDTA. Imidlertid vil EDTA krystallisere ut i romtemperatur og ionebytteren må derfor holdes på en høy temperatur. Rent teknisk var dette en vanskelighet som kunne vært overkommet ved å benytte et salt av EDTA, men resultatet var at satsningen ble for dyr.3 Hvorfor ble Megon lagt ned? Svaret har flere deler. Den viktigste var at kineserne hadde bestemt seg for å bli verdens ledende produsent av alle sjeldne jordarter og det klarte de. Det tok tid bl.a. til å bli gode nok innen analyser av materialene, men de klarte det også. MCI hadde fått nok kompetanse til å produsere høyrent yttrium selv, men yttrium som sådan hadde også tapt i forhold til flatskjermer og teknologiutviklingen. I tillegg kom at Elkem, som var et selskap som satset på mange typer av materialer, fikk ny sjef som kun ville satse på basisproduksjon, silisium og ferrosilisium, samt aluminium som senere ble solgt. Den siste årsaken var nok at det var ingen som hadde tjent penger på produksjonen av sjelden jordarter og da var det vanskelig å finne nye investorer. Resultatet var at Megon hadde små framtidsutsikter slik om det hadde fungert. Norsk Hydro starter produksjon Norsk Hydros landbruksdivisjon (ble til Yara i 2004) produserer mange forskjellige typer gjødsel. I Norge produseres hovedsakelig NPK og kalsiumnitrat ved fabrikkene i Glomfjord og i Porsgrunn. Det produseres etter den såkalte Oddaprosessen, hvis originalpatent straks runder 100 år. Det produseres med en nitrofosfatprosess. Hovedinnsatsfaktorene er salpetersyre, fosfat, ammoniakk og kalium salter, derav navnet NPK. Fosforet kommer fra sedimentære eller eruptive fosfater. Fosfatene inneholder, populært sagt, hele det periodiske systemet, men hovedkomponentene er kalsium, fosfor og fluor. Fosfatene har en åpen krystallstruktur hvor mange elementer kan substituere inn i strukturen. Sjeldne jordarter er slikt element som i varierende grad, avhengig av type fosfat og geografisk opprinnelse, tar plass i strukturen. Yara bruker mange forskjellige typer fosfat, både som enkeltfosfater og som blandinger. Analyser har vist at man har nivåer av sjeldne
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy