16 KJEMI 3 2026 Spesielt svenske og franske kjemikere var aktive i å skille disse og de førstnevnte viste liten evne til å finne på navn. Således har vi ikke bare yttrium, men ytterbium, terbium, holmium (etter Stockholm) og erbium. Senere har det også blitt funnet mange andre mineraler hvor disse er påvist. I Norge ble området sør for Ulefoss, Fen, studert grundig av norske geologer fra tidlig 1900-tall og det ble påvist forekomster av sjeldne jordarter, men også niob, thorium og uran. Fen er geologisk meget spesielt og interessant siden det er den første påviste magmatiske karbonatittforekomst. Det tok imidlertid lang tid før de sjeldne jordartene ble ettertraktet. Det første metallet som ble utvunnet fra Fen etter krigen var niob fra Søve gruve. USA hadde behov for metallet i sin opprustning etter krigen og gruven ble drevet ca 15 år til den ble stengt på 60-tallet. Thoriumholdig avgang fra Søve har vært en hodepine for myndighetene, men synes nå å ha fått en løsning i og med at det skal lages en stor sarkofag over avgangen fra gruven. På 60-tallet begynte fargefjernsyn og lysrør å vinne markedsandeler og det oppsto behov for yttrium og europium. Teknologien var CRT (katodestrålerør) og yttrium var matriksen som ikke skulle gi farge, men holde fargeutstenderen europium. Det var overgangen fra Eu(II) til Eu(III) som ga rødfarge. Det var også kjent at yttrium var en viktig del av høyenergi laserkrystaller, vanligvis neodymdopet YAG-krystall, Yttrium Aluminium Garnet (granat-struktur). Så i siste halvdel av 1960-tallet fikk NTNF spørsmål fra Frankrike om det fantes yttrium i Norge. Fen var kjent, men det var sikkert også andre forekomster. Forskningsrådet etablerte da i 1969 «Forskningsgruppe for sjeldne jordarter» under ledelse av Siv.ing Orvar Braaten. Han var en krumtapp som aldri tok nei for et nei og ble helt sentral i oppbyggingen av norsk kompetanse innen separasjon av sjeldne jordarter og industriell produksjon av dem. Et av NTNFs argumenter for å etablere Forskningsgruppen for sjeldne jordarter var at Norge måtte ha noe å «leve» av etter at oljealderen tok slutt! I 1969 hadde de knapt funnet olje og ingen visste hvor mye olje det kunne være på norsk kontinentalsokkel. I Norge hadde de arbeidet med kjernekraft allerede fra tidlig 1950-tall. Ikke bare var selve reaktorteknologien utviklet og forsket på, men i samarbeid med svenskene hadde en også begynt å se på gjenvinning av uran og plutonium, samt å skille ut fisjonsprodukter som sjeldne jordarter. På IFA (IFE fra 1982) og ved Avdeling for kjernekjemi ved Kjemisk institutt, UiO, så fantes det kompetanse for å utføre separasjoner av sjeldne jordarter som gruppe og de enkelte grunnstoffene innbyrdes. Forskningsgruppen startet både en kartlegging av forekomster som NGU sto ansvarlig for1, og også forsøk for å utvikle en industriell prosess for å lage høyrent yttrium for CRT og lasere. Dette arbeidet ble utført ved IFA. Sentrale personer der var Bjørn Gaudernack2 og Ingleiv Hundere. Orvar Braaten kjente professor Alexis Pappas fra skoletiden. Produksjon av sjeldne jordarter i Norge – en historisk gjennomgang De såkalte sjeldne jordarter fikk sitt navn etter at Johan Gadolin ved Åbo Akademi påviste et nytt grunnstoff eller «jordart» i et mineral som var funnet nær den lille svenske byen Ytterby. Han ga det navnet Yttrium. Mineralet har senere fått navn etter nettopp Gadolin og kalles nå gadolinitt. Det ble fort klart at det var flere andre grunnstoffer til stede og de hadde ganske like egenskaper. Derved oppstod begrepet sjeldne jordarter selv om de ikke er verken sjeldne eller jordarter i dagens betydning av ordet. Av Tom Rames Jørgensen og Dag Øistein Eriksen Svein Erik Engdal in memoriam
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy