13 KJEMI 3 2026 Ragnar Bye døde 25. mars, 81 år gammel. For mange av Kjemis lesere vil Ragnar være mest kjent for alle sine artikler om emner og personer fra kjemiens historie. Ikke minst skrev han om alle de nordiske nobelprisvinnerne i kjemi og andre fremtredende nordiske kjemikere. Gjennom årene ble det til sammen 20 slike artikler, som senere ble samlet og utgitt i en spesialutgave av Kjemi i 2003. Han skrev også om rettskjemikeren Charles Bruff, som drev et privat laboratorium for næringsmidler, råstoffer og kjemiske produkter fra 1916 til 1947, og om Hans Anton Rosing, som var den første kjemilæreren ved Den høiere landbrukgsskole paa Aas (etablert 1859). Slik bidro han til å gjøre norske kjemikere kjent for dagens medlemmer av NKS. Men han skrev også om mye annet, fra referat av faglige møter til kvikksølvet i ubåten ved Fedje. I løpet av årene 1996 til 2017 publiserte han mer enn 30 artikler i Kjemi, i tillegg til artiklene om de store nordiske kjemikerne. Ragnars interesse for historiske temaer gjorde at han ble en viktig pådriver for, og bidragsyter til, Faggruppen for kjemiens historie. Sammen med Bjørn Pedersen var han med på å stifte faggruppen i 2004, og fungerte som nestleder i hele 15 år, da både Bjørn og Ragnar bestemte seg for å gi roret videre til andre på tampen av 2019. Ragnar støttet arbeidet videre som styremedlem i to år under ny ledelse, og sikret dermed kontinuitet i arbeidet. Ragnar vokste opp i Horten, men bosatte seg i Rakkestad, der hans kone Sidsel hadde sine røtter, og deres to sønner fikk vokse opp. Ragnar utdannet seg først til kjemiingeniør ved Göteborgs tekniska institut, og var en periode laborant ved Kjemisk institutt ved Universitetet i Oslo (UiO), før han fortsatte sine kjemistudier og ble cand.scient. med hovedfag i uorganisk analytisk kjemi i 1978. Hans forskningsfelt var hovedsakelig atomspektrometriske metoder, og særlig atomabsorpsjonsspektroskopi i kombinasjon med hydridgenererings-teknikken, der han publiserte en rekke artikler. Han ble dr.philos i 1987. Han var også opptatt av dekomponeringsmetoder for uorganiske materialer, og skrev en bok og holdt kurs for industrilaboratorier om dette. I flere år var Ragnar primus motor for de såkalte Røros-møtene i atomspektrometri. Dette var egentlig nasjonale møter, men det var ikke vanskelig å tiltrekke seg internasjonale foredragsholdere, for møtene var godt kjent i utlandet. Han hadde spesielt god kontakt med sine engelske kolleger, og i 1989 ble han innvalgt som Fellow i The Royal Society of Chemistry i London. I årene 1987-89 var Ragnar ansatt som førsteamanuensis i kjemi ved Norges landbrukshøgskole på Ås (nå NMBU), men resten av sitt yrkesaktive liv tilbrakte han ved Farmasøytisk institutt ved UiO, i de senere år som professor. Han beholdt likevel kontakten med NMBU, og var sensor der i mange år. Ved Farmasøytisk institutt underviste han i analytisk kjemi, og ble etter hvert et viktig medlem av farmakognosigruppen innen prosjektet som studerte medisinplanter fra Mali. Han veiledet PhD studenter derfra i bruken av atomspektrometri, slik at de kunne benytte denne teknikken i hjem- landet til å bestemme innholdet av potensielt giftige tungmetaller i medisinplanter fra forskjellige voksesteder. Sammen med gruppen for galenisk farmasi ble også metallenes binding til biopolymere fra planteriket studert. Som den sosiale personen Ragnar var, deltok han hyppig på nordiske konferanser i naturstoffkjemi, siden han kunne komme dit uten å fly. Ragnar var ingen smalsporet fagmann. Han skrev blant annet om gamle justismord. Sammen med jusprofessor Ståle Eskeland og medisinprofessor Per Brandtzæg engasjerte han seg i gjenopptakelsen av den såkalte Torgersensaken, der Fredrik Fasting Torgersen i 1958 ble dømt for drapet på en ung pike. I forbindelse med arbeidet med å få saken gjenopptatt, skrev Ragnar en omfattende faglig vurdering (på hele 192 sider) av det såkalte «avføringsbeviset»- uten at det førte til gjenopptakelse. Krigshistorie var et annet felt som opptok Ragnar, og han støttet Hjemmefrontmuseet i Rakkestad. Han var også «ekspert» på brune kafeer i København. Ragnar var på mange måter en litt uvanlig akademiker. Ikke alle universitetsfolk har en fortid med å transponere noter for musikerne på Rose- kjelleren i Oslo, selv om de har spilt klarinett i Gardemusikken, eller liker å mekke på veteranbiler og motorsykler. Ragnar var en meget omgjengelig mann, og vi er mange som vil savne ham. Walter Lund, Annette Lykknes, Berit Smestad Paulsen og Yngve Stenstrøm Ragnar Bye, til minne
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy