9 KJEMI 1 2025 franske aviser bidro også til at Marie Curie aldri ble medlem av det franske vitenskapsakademi. Ved feiringen av 100 årsjubileet for Nobelprisen i kjemi ved Sorbonne (2011), hvor undertegnede også var invitert, bidro franske myndigheter til oppreising av Marie Curie og beklaget den ste- moderlige behandlingen hun hadde fått. Det må legges til at barnebarnet til madame, datter til Irene, giftet seg med en slektning av Langevin, og Helene Langevin-Curie holdt foredrag i Universitetets Aula om sin bestemor i 2011 da Det Norske Videnskaps-Akademi feiret Madames Nobelpris i kjemi. I 1995 ble Marie og Pierre Curie overført til Pantheon hvor også Paul Langevin ligger. Oppdagelse av fisjon Joseph Thomson oppdaget elektronet (Nobelpris 1906), og Ernest Rutherfords bestrålings-eksperimenter viste at atomet har en kjerne (Nobelpris 1908). Da kunne Niels Bohr utvikle atom-modellen (1913) som fremdeles anvendes i kjernefysikk og kjernekjemi (Nobelpris 1922). Utover 1920 årene trodde mange at faget ikke hadde noen fremtid. Så oppdaget James Chadwick nøytronet (Nobelpris 1935), og eksperimenter med nøytronbestråling ble utført ved mange laboratorier, inklusivt i Tyskland. Fysikeren Lise Meitner og kjemikeren Otto Hahn bestrålte uran med nøytroner. Meitner var jødinne og flyktet i 1938 til Sverige ved hjelp av Niels Bohr. Hahn og assistenten Strassman fortsatte eksperimentene og oppdaget 13. desember 1938 at den bestrålte uranløsningen inneholdt barium. Hahn og Strassman publiserte resultatene, men det var Meitner og hennes nevø fysikeren Otto Robert Frisch i Sverige som forsto at uranatomet var splittet – dette var fisjon og de cirka 2,5 nøytroner som ble frigjort kunne bidra til kjedereaksjon. Informasjonen om fisjon gikk til Bohr og deretter til USA. Etter oppdagelse av fisjon gikk fisjonslitteraturen «under jorden» og våpenkappløpet startet. Kun Hahn og Strassman fikk Nobelprisen 1944, mens Meitner, Hahn og Strassman fikk Fermiprisen 19641. I 1997 fikk grunnstoff nummer 109 navnet Meitnerium. Utvikling av kjernevåpen og kjerneenergi Fisjon danner grunnlag for atombomber, kjernekraft samt radiofarmaka til både diagnose og terapi, for eksempel til behandling av kreft. Uranprosjektet i Tyskland ble initiert i 1939 og ble ledet av Werner Heisenberg (Nobelpris 1932), leder for teoretisk fysikk ved Universitet i Leipzig og direktør for Kaiser-Wilhelm Institutt for fysikk i Berlin fra 1942. I 1939 skrev også forskere, inklusiv Einstein, brev til Roosevelt om mulig nukleær trussel. National Defence Research Committee ble derved etablert og ble etterfulgt av Manhatten prosjektet (1942), ledet av oberst Lesley Groves. Julius Robert Oppenheimer var faglig leder, mens mange høyt kompetente flyktninger fra Europa, særlig jøder og kommunister, bidro til prosjektet. I 1942 utviklet italieneren Enrico Fermi (Nobelpris 1938) Chicago Pile 1, verdens første kjernereaktor som var en forutsetning for utvikling av atomvåpen. CP-1 ble bygget på en tennisbane ved Universitetet i Chicago. Uran var brensel, grafitt var moderator, mens en bøtte med borløsning skulle sikre mot ukontrollert reaksjon (grunnstoffet bor «spiser nøytroner»). Prosjektet var strengt hemmelig. Det Hvite hus ble meddelt: «the Italian navigator has landed in the New World.» De spurte: «How were the natives?» «Very friendly» var svaret som bekreftet at den første reaktoren var i funksjon. Atomvåpen Trinity testen (16 kt) ble utført 16.07.1945 ved Alamogordo testområde i New Mexico. For å av- slutte krigen med Japan, ble Little boy (U-235,15 kt) detonert i Hiroshima (06.08.1945) og Fat man (Pu-239, 21 kt) detonert i Nagasaki (09.08.1945)3. Japan kapitulerte 14.08.1945. Det antas at de to atombombene tok livet av cirka 135 000 mennesker akutt og cirka 110.000 døde av langtidsskader. Dette danner fremdeles basis for internasjonalt strålevern. Det bør imidlertid nevnes at brannbombing av Tokyo natt til 10. mars 1945 tok livet av mellom 100.000-200.000 mennesker og cirka 1 million ble hjemløse. Våpenkappløpet fortsatte med full styrke og Manhattan prosjektet var utsatt for omfattende spionasje fra Sovjetunionen (USSR). USSRs første Mayak reaktor i Ural (Chelyabinsk 45 og deretter 65) ble operativ desember 1948, og den første bomben (kopi av Fat Man) ble detonert i Semipalatinsk, Kasakhstan (29. august 1949). I følge en god russisk velinformert kollega bidro flere Nobelpristagere med atomvåpen informasjon til USSR. De mente at det var farlig at kun ett land i verden behersket et så farlig våpen. Deretter fikk vi nye atommakter3: UK (tester i Australia, fra 1952), Frankrike (tester i Algerie, Mururoa, fra 1960), Kina (1964), India (1998), Pakistan (1998) og Nord-Korea (2005). Ifølge USA utviklet Israel atomvåpen i 1968. I 1961 ble Tsar bomben, verdens største bombe (50 Mt) detonert over Barentshavet med betydelig nedfall. Prøvestans (Test Ban) ble derfor innført i 1963, hvor atommaktene stanset atmosfæriske prøvesprengninger, bortsett fra Frankrike og Kina som fortsatte til 1980. Totalt har det vært mer enn 2000 sprengninger, hvorav mer enn 500 har blitt sprengt i atmosfæren3. Tysklands atomprogram fra 1939 omfattet uran fra Belgisk Kongo og tungtvann fra Norge. Det er påstått at tyske forskere feilberegnet både mengde uran og at de måtte bruke tungtvann
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy