KJEMI nr. 4 - 2021

1 1 K J E M I 4 2 0 2 1 Kjemikalier dekker våre behov Produkjon av ulike typer kjemikalier er helt essensielt i dagens samfunn. Vi tenker sjeldent på at de dekker et grunnleggende behov som har fundamentalt bedret vår levestandard. Alt er kjemi, men kjemi er ikke alt. Alt som omgir oss i miljøet er kjemiske stoffer, om de så er gasser, væsker, mineraler, bergarter, menneskapte produkter eller levende og dødt organisk materiale. Mange av de stoffene vi produserer er naturlige – det vil si de finnes allerede i naturen. Klassiske eksempler på dette er karbondioksid som vi puster ut og næringssalter som finnes i kunst- gjødsel. Disse stoffene inngår i naturens bio­ geokjemiske prosesser og kan føre til negative konsekvenser slik som algeoppblomstring ved eutrofiering. Vi produserer også et meget høyt antall kjemikalier som naturen aldri har sett. Ofte er dette tungt nedbrytbare forbindelser, for eksempel bromerte flammehemmere i tekstiler og plastprodukter, sprøytemidler mot insekter og perfluorerte til impregnering. Et annet meget stort anvendelsesområde for kjemiske stoffer er innen legemidler. Ved å produsere og bruke slike produkter, kommer vi alle i kontakt hver dag med hundrevis av kjemikalier uten at vi er klar over det. Produksjon og bruk av disse kjemikaliene kan også ha negative effekter på miljøet og i arbeidslivet. Baksiden av medaljen Det er utvilsomt at det vi kaller kjemikalier i bunn og grunn er helt nødvendige for både miljøet og det samfunnet vi lever i. Vi har imidlertid etter hvert blitt klar over at dagens kunnskap om egenskapene til de kjemikaliene vi produserer ikke har vært god nok til å vurdere effekter på miljø og helse. Ofte har skadevirkninger først dukket opp etter langvarig bruk. Plantevernmidlet diklordife- nyltrikloretan (DDT) ble etter 2. verdenskrig brukt mye til å bekjempe skadeinsekter i landbruket og mot malariamygg i tropiske strøk. Dette hjalp til å forbedre avling og til å reduserte tilstedeværeslen av skadeinsekter og bidro til bedre livskvalitet av forbrukere. Men på 1960-tallet ble det oppdaget at DDTs viktigste nedbrytningsprodukt DDE (diklordifenyldikloreten) er stabil i miljøet og anrikes opptil svært høye konsentrasjoner i næringskjeden. De etter hvert høye DDT og DDE konsentrasjon­ ene i miljøet førte til eggeskalltynning og sterk bestandsreduksjon av hav- og kongeørn, vandre- falk og hauk over hele Europa. Gjennom nasjonale og internasjonale reguleringer ble derfor bruk av DDT sterkt begrenset i begynnelsen av 1970-tallet og til slutt forbudt brukt gjennom FNs konvensjon for global POP regulering (Stockholm konvensjonen). Dette førte imidlertid til en raskt oppblomstring av malaria. Siden intet annet effektiv middel mot Illustrasjonsfoto: artfully@hotmail.com